Et viktig formål med samtalene, var å forsøke å komme til bunns i spørsmålet om hvorfor vi spiller dataspill i stedet for å gjøre andre ting. De fleste gir gjerne et ganske enkelt svar på dette spørsmålet, kanskje i retning av at det er gøy å spille, eller kanskje bare at man vil unngå kjedsomhet. I denne samtalesekvensen foreslår en av elevene at dataspilling er tidsfordriv – noe som får tiden til å gå fortere. Samtaleleder spør så ut fra dette hvorfor det skulle være så tiltrekkende å glemme tiden.
Svaret en av elevene gir er at man da har noe å «finne på» eller «noe å gjøre», men samtaleleder påpeker at dette ikke går i retning av å besvare spørsmålet, siden svaret allerede forutsetter at det er noe verdifullt ved det å glemme tiden. En annen elev svarer at man ikke vil kjede seg, men enda en gang synes det klart at svaret ikke bringer oss nærmere et svar på spørsmålet om hva man oppnår ved å glemme tiden. En jente foreslår nok en gang at når tiden går fort så har man det gøy. Samtalelederen spør så om det er noe ved selve tiden som er plagsom, og om det ikke like gjerne kunne være slik at tiden kan gå uten at man kjeder seg. Etter å ha fundert litt på dette svaret sier jenta at hun tror at dette kanskje kan være mulig.
Denne undersøkelsen viser at det ikke er noen enkel sak å si hva som gjør noe kjedelig eller gøy, selv om dette skulle være et riktig svar. Det er imidlertid ikke gitt at det er et svar som alene kan forklare hvorfor vi spiller dataspill.
I denne samtalesekvensen blir andre svar på det samme spørsmålet utforsket. Samtalelederen spør en jente om hvorfor hun spiller Sims, og jenta hevder først at hun spiller fordi det å spille Sims «ikke har noen sammenheng med den virkelige verden», og at selv om hun har en dårlig dag ellers, kan hun likevel ha en fin dag i Sims. Samtaleleder hjelper til med å formulere forslaget om at hun spiller fordi hun «blir tatt ut av virkeligheten».
De finner imidlertid ut at dette ikke kan være riktig, fordi det som trekker henne til spillet er ønsket om å se hva som skjer med familiene i spillet. Som samtaleleder påpeker, er det å komme ut av virkeligheten en konsekvens av å spille, men ikke nødvendigvis årsaken til at hun spiller. Hun spør så de andre barna om forslag til hvorfor hun spiller dataspill, og første forslag er at hun spiller fordi hun synes det er «spennende». Etter å ha tenkt seg om, kommer hun til at det ikke er ønsket om spenning som gjør at hun setter seg ned for å spille Sims. Hun får så et nytt forslag: En elev forslår at hun spiller Sims fordi alle vennene hennes gjør det. Men heller ikke dette mener hun gir grunnen til at hun spiller Sims.
I en annen sekvens finner vi at elevene til slutt gir opp å finne grunner til å spille dataspill. Samtaleleder har bedt om grunner for å spille dataspill, men listen har etterhvert blitt ganske lang. Forslag som frihet fra konsekvenser av det man gjør, mestringsfølelse, selvfølelse, avhengighet, konkurranseinstinkt og læring har blitt foreslått.
En deltager mener at selv om man hadde skrevet opp grunnene med svært liten skrift, så hadde det ikke vært mulig å angi alle grunnene man kan ha for å spille dataspill.
En deltager sier seg enig, og hevder at det er «umulig å finne en fasit», siden alle har forskjellige meninger og hver av oss har forskjellig personlighet. Samtaleleder foreslår at vi må være forsiktig med å tro at vi kan finne enkle svar siden livet er så komplisert, og at man derfor står i fare for å få en falsk følelse av å vite ting man ikke vet. En annen deltager mener at vi ikke vet hvorfor det er gøy å spille spill, og at vi spiller spill uten helt å vite hvorfor. Han understreker til slutt likevel at han mener det er et viktig spørsmål å diskutere.
