I en rekke av samtalene har vi tatt opp forholdet mellom dataspilling og livet vårt forøvrig. Hvordan skal man karakterisere spilling innenfor rammen av livet i den videre verden?
I denne samtalesekvensen gjør gruppen et forsøk på å besvare dette spørsmålet. Samtaleleder spør først om dataspill er en del av omverdenen. En elev mener at spill helt klart må være en del av omverdenen siden jo alt er en del av omverdenen. På den annen side, påpeker han, inngår én type spill også i en spillverden.
Dette får eleven til å tenke at selv om spillet er en del av omverdenen, så inneholder spillet i sin tur sin egen verden, og at denne innesluttingen av én verden i en annen kanskje kan «fortsette uendelig». Samtalelederen tar opp tråden og tegner opp på tavlen omverdenen som en sirkel med spillverdenen, der alle spillhandlingene foregår, som en mindre sirkel innenfor denne. Eleven spekulerer videre, og sier at en oppgave i et spill er en del av spillet, og at spilleren «er en del av oppgaven», og at de tingene som er i spillet igjen er en del av spilleren, f.eks. at «sverdet han har er en del av personen».
Samtalelederen forsøker så å undersøke ideen om at handlinger og ting i spillet er en del av personen, og spør om f.eks. ens sykkel er en del av ens person. Denne sammenligningen får barna til å gå tilbake på at tingene i spillet er en del av personen, og en elev konkluderer i stedet at det det er riktig å si, er at det er selve spillingen, snarere enn tingene og de enkelte handlingene i spillverdenen, som er en del av en.
Hvis det er slik at spillet er en del av omverden, men at en spiller gjør ting i spillene som er forskjellig fra den type ting man gjør ellers, er det viktig å skjønne forskjellen på disse to typer aktiviteter.
I denne samtalen nærmer en gruppe seg dette spørsmålet ved å diskutere aktiviteter man tilsynelatende gjør både innenfor og utenfor spillet. Både i det vanlige liv og i spill kan man utføre oppdrag, noe som gir anledning til å spørre hva som er forskjellen på de oppdragene man utfører i spillet og de man gjør ellers.
En elev sier at i det vanlige liv så kommer ikke tilfeldige personer opp til deg og gir deg oppdrag. Straks dette er sagt, er det jo opplagt at man veldig ofte også i det virkelige liv blir gitt oppgaver av forskjellige personer, f.eks. at læreren gir en lekser. Eleven mener imidlertid at dette ikke er en relevant sammenligning, siden de oppdragene man gjør i spill er morsomme, mens lekser ikke er det. Samtalederen spør så om hvorfor oppdrag i spill er morsomme, mens lekser ikke er det. Samtalelederen og elevene blir enige om at forskjellen består i at oppdragene man gjør i spill er frivillige, mens de man får på skolen ikke er det.
Som samtalen over viser, er poenget med spilling at den er frivilling og etterstrebelsesverdig på en måte som tvungne aktiviteten ikke er. En annen måte å reise spørsmålet på, er å vri på det, og spørre om ikke hele verden burde vært som et spill. I samtalesekvensen under undersøker samtalelederen nettopp dette spørsmålet.
En av elevene sier med overbevisning at det ikke ville vært noe bra om hele verden var som et spill. Samtaleleder spør så om noen ville foretrekke å leve i et spill dersom de kunne, og en av barna forteller at han kanskje kunne tenke seg å leve i spillet Skyrim, siden det er «kjempekult» og alt der er bra.
Samtaleleder spisser så spørsmålet ved å spørre om noen av elevene ville være innstilt på å gi opp det vanlige livet og heller leve i spillet dersom man hadde det man kan tenke seg som det perfekte spill tilgjengelig. Men det er stor motvilje mot denne ideen – en elev er blant annet bekymret for ikke å kunne treffe venner og familie. Hva da om man fikk laget sine egne venner og familie i spillet, slik man gjør i Sims – ville man da være rede til å flytte inn i spillet? Deltagerne synes ikke det høres ut som noen god idé, men kan ikke uten videre gi noen begrunnelse for hvorfor.
